I mars besøkte jeg Kulturstudiers studiesenter i Pondicherry i India og det ble en forrykende reise med masse trafikkaos, fantastisk god mat og litt kultursjokk.

Jeg ankom Chennai sent om kvelden og klokken var 02.00 før jeg var ute av flyplassen. Med lite kontanter i bagasjen var jeg bekymret for om taxisjåføren ville ha betaling på forhånd og kanskje nekte å kjøre meg hvis han ikke fikk betalt, men han bare smilte over mine dårlige planleggingsevner og lovte å ta meg med til minibank på veien til Pondicherry. Der jeg stod i den dampende klamme natteheten og prøvde å huske pin-koden fòr tusen tanker gjennom hodet mitt. Er det ikke mange rare lukter her? Kommer bilene til å stoppe når jeg skal over veien? Er maten god? Kommer jeg til å bli syk? Er folk hyggelige? I løpet av de to ukene jeg var i India fant jeg mange svar, og jeg var veldig fornøyd med oppholdet.

Pondicherry var tidligere en fransk koloni, og mange franske impulser henger igjen fra kolonitiden. Byen er delt i to deler, en fransk del og en indisk del, og man ser tydelig forskjell på de to bydelene. Mange gater i den franske bydelen har fortsatt sine originale navn, og villaer i fransk stil er synelige overalt i byen. Bygningene er fredet og det trengs tillatelse fra Indian National Trust for Art and Cultural Heritage hvis man skal rive en bygning. Pondicherry har fortsatt en del innbyggere med franske pass. Dette er etterkommere av dem som valgte å forbli franskmenn da Pondicherry ble en del av India i 1954.

Selv om Pondicherry i seg selv er meget innbydende var det mye nytt å bli vant med og jeg var småsliten mandag morgen da jeg stod opp og skulle ut til Kulturstudiers studiesenter. En hel uke til helgen, en hel uke til ro og avslapping, tenkte jeg. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. I det bussen kjørte gjennom den lille landsbyen Chinna Veerampatinam kunne jeg skimte havet i bakgrunnen og så studiesenteret ligge på en liten halvøy ved elven. Med stråtak og hengekøyer, palmer og små hytter ute i vannet så det ut som en blanding av en bryllupsreisedestinasjon og min villeste fantasi. Solen skinte, men palmene ga en behagelig skygge for de sterke strålene og luften var frisk i motsetning til eksosen inni byen. Den perfekte lesesal!

En annen grunn til å besøke India og Pondicherry er maten. Fra det råfancy hotellet Promenade som har buffet til 70 kroner, til boden på gatehjørnet som selger nudler og grønnsaker til 3 kroner er det en fryd for øyet så vel som ganen. Indisk mat er knallgodt, rettene utallige og utvalget enormt. Min favoritt var "palak paneer", små biter av cottage cheese lignende ost med spinatsaus og hvitløksnaanbrød.

Studentene i Pondicherry bruker så klart en del tid på skolen, men et semester i Pondicherry kan brukes til så mangt. Stranden som ligger en liten gåtur fra studiesenteret er verdt et besøk og det Indiske hav byr på varmt vann og langgrunne. Strandpromenaden inne i byen er fin for en rusletur, og selv om det er ikke så fint å bade akkurat her finnes det andre strender både nord og sør for byen. Den internasjonale landsbyen Auroville ligger ca en mil fra Pondicherry, og her bor det folk fra 40 nasjoner sammen i et slags samfunn der de jobber for felles interesser. Pondicherry byr også på et spennende marked der alt mellom himmel og jord fåes kjøpt, og av noen ivrige studiner ble jeg introdusert til markedets mest populære skredder der jeg kunne drømme meg bort i silkestoffer, mønster og farger.

Det var på veien tilbake til flyplassen i Chennai etter to forunderlige uker at taxisjåføren forvekslet kjerreveien vi kjørte på med Formel 1-banen i Monaco. Da jeg fortalte han at Ferrari var en av verdens raskeste biler gliste han bredt og tråkket litt ekstra på gassen i ren lykkerus. Senere på den tre timer lange turen pekte han febrilsk ut av vinduet og ville at jeg skulle se den flotte regnbuen som stod over horisonten. Jeg strakk meg ut av vinduet for å se nærmere, men visste allerede hvilken skatt som lå ved enden: India.

- Maria Rossi